#92 – 28.07.2021 – Regnfull dag og mere søppel. Puslerier og «husmorplikter». Henteoppdrag og butikktur. Middag og dessert. Kvelden er i anmarsj. I ettertankens tegn, mitt liv, mine graviditeter og fødsler.

Regnfull dag og mere søppel

«Det var en trist og regnfull dag…», er det ikke så det står skrevet i eventyr og sagn? Vel, dagen VAR grå, den VAR regnfull og jeg elsker slike dager! Slike dager er de mest avslappende jeg vet om. Da er det liksom tid for å la kroppen finne ro, la hodet få hvile, bare gjøre det man må, ikke stresse, ikke springe rundt for å sitte i sola, få brunfarge eller hva man vil, nei, det regner, det er ro.

Gubbelille dro av sted i dag også, til søppeldeponiet vårt. Tror det var gamle dekk og slike ødelagte verktøyting på lasset også. Han begynne rå bli godt kjent der nå gitt! 😉

Han ville også ta turen til Solia for å få med mer derfra. Lurer på hvor lenge jeg sier…. «Nå ser da vi enden på det»…. jeg? En stund til kanskje….

Puslerier og «husmorplikter»

Selv har jeg tatt et lite «spa» i dag, hygget meg med en lunsj, kaffe, bok og til og med en serie på PC`n. Og ellers holdt på med litt «husmorting», ryddet og ordnet, fått på plass både «dette og hint». Det er alltid noe å gjøre og det er koselig å pusle med litt.

Henteoppdrag og butikktur

Gubbelille hadde kjøpt seg en «spesialsag» (den heter det fordi jeg ikke aner hva den heter! :D ), så han skulle avgårde for å hente den. Jeg tok en tur i butikken, for mat vi ha veit dere. Koselig her i sentrum og så er det en bokbutikk der, i sentrum ….. I dag bare SÅ jeg på bøker, men kjøpte ikke! Klapp på skuldra! Dobbeltklapp!

Middag og dessert

I dag ble det stekte knakk, stekt løk, brun saus og fullkornris. Mest sunt, så derfor ble det en is til dessert!

Kvelden er i anmarsj

Så går du mot kveld denne dagen også. Det ser ut til å lysne, sola har titta fram her og det er litt blått der oppe på himmelhvelvingen. Vi i eldregarden sitter i havestua, koser oss her i vår del av verden, vi har det godt. 

Er takknemlig for dere som er med meg her, koselig og inspirerende, så jeg takker i dag også for at nettopp dere er dere, du er du! Har skrevet litt i ettertankens tegn i dag. Har to nære meg som skal ha babyer og kom da til å tenke på mine. Om du orker og vil kan du lese om det under her. Takk for dagen, takk for dere, takk for livet!

 ( Noen bilder er under hele innlegget her.)

I ettertankens tegn, mitt liv, mine graviditeter og fødsler.

Satt her på morgenen og tenkte over livet, hendelser og opplevelser, da «kom det meg i hug» både fødtseler og død. Nå skal to av våre nærmeste, en av ungene og et barnebarn,  ha barn nr 2, begge to, og det gjorde at mine fødtseler kom nærmere, og tida etter, og i mellom fødslene også.

Jeg har tre barn, har barnebarn og oldebarn, så det er jo lenge siden jeg fødte, likevel huskes det godt. Kanskje kan mine opplevelser være til hjelp for andre som er usikre og redde, vi er ulike, det er også graviditet og fødtseler. Spør om du lurer på noe, legen, dine nærmeste eller noen du er trygg på. Ingen spørsmål er dumme, det er det bare svara som er!

Nr. 1.

Førstemann, en gutt, kom til verden etter kun 13 timer med veer og vondt. Hadde hatt ni måneder hvor vi ikke visste om dette gikk bra eller ei. Var syk i alle månedene og fikk tabletter og spiste tørre kjeks for det meste, det ble også snakket om innleggelse, men med et nødskrik slapp jeg det den gangen.

Husker han «satt fast» og det var snakk om å ta han ut med sugekopp, men da sa jordmora, ei som hadde vært ute en vinternatt før, «slå deg sinna og trøkk», sa dama. Jeg banna, noe jeg ellers i grunn ikke gjorde, og ut kom babyen, da med en «kalott» på hodet, nesten som en alpelue, fordi han satt fast. Vel, ut i verden kom han og skreik gjorde`n.

Jeg lå på sykehuset i ca 14.dager, for han hadde veldig gulsott og det var noe med blodet hans, så de lurte på om de måtte «skifte» blod som de sa, men de ville avvente noen dager. Babyen lå i lyskasse, en slags seng med sterkt lys over, dette var visst på grunn av gulsotten. Jeg visste jo lite eller ingen ting om alt dette, men stolte på legene. Jeg var 19 år og var enebarn, hadde ikke søsken, men hadde alltid «passa unger», fra jeg var bare ungen selv.

Vel, etter et par uker fikk vi dra hjem, men måtte møte hos legen flere ganger i uka for å sjekke at det gikk geit med babyen. Han hadde tatt blodprøver i foten flere ganger i døgnet på sykehuset pga blodet, så han så ut som en «kjøttkake» under foten. Dette måtte vi fortsette med en stund.

Så viste det seg at han ikke klarte å beholde maten/melka, han kastet dette opp og det kom opp som en stor sprut ut av munnen. Så en sen kveld da jeg var alene med babyen så satte han denne spruten i halsen og holdt på å bli kvalt. Han ble helt blå og så hvit. Jeg sprang ut i lufta med han, var nesten på vei til legen med babyen i armene, da fikk mine svigerforeldre, som bodde nær ved, se oss og ringte til legen. Imens fikk babyen igjen pusten, nok fordi vi kom ut og det ble kaldere der enn inne, så da var det å vente på legen. Foreldrene mine kom også, de bodde heller ikke så langt unna. Legen sendte oss sporenstreks på sykehuset og foreldrene mine kjørte oss. Det viste seg at babyen hadde en innsnevring av tarmen og derfor ikke klarte å gjøre seg godt av morsmelka. Vi lå på et bad på sykehuset, fordi babyen var så liten og jeg måtte være hos ham, vi lå på medisinsk avdeling og der var vi nesten to uker. Da gikk det ikke lenger om dette nurket skulle overleve, så det ble bestemt operasjon. Guttebabyen måtte nøddøpes på sykehuset og besteforeldre og vi foreldre var til stede. Noen av barnesykepleierne hadde pyntet på badet der med blomster og lys, det var så fint.

Vi var livredde, operasjonen varte i noen timer og det er noen av de lengste timene jeg har hatt. Til slutt kom han ut fra operasjonssalen og det var bare og vente og se og håpe det beste. Heldigvis gikk alt godt, han kom seg fint og etter ca tre uker kunne vi ta ham hjem. Han har alltid vært kry av operasjonssåret sitt, se på båten min, sa han da han var liten, han synes det lignet en seilbåt. Tenk nå er han snart femti år! Tida flyyyyr!

Nr.2.

Neste fødsel ble to år og elleve måneder etter første. Hadde samme ni måneder med oppkast, smerter og vondt. Klarte nesten ikke spise, men hadde utrolig lyst på Tress is. Spiste jeg det kom det mer opp igjen enn jeg hadde svelga ned. Fysj, det var ikke noen gode måneder. Fikk litt hjelp av en «husmorvikar», slik det var den gangen. Hun kom og ordnet litt i huset, bakte litt og lagde middag. En veldig god ordning!

Denne gangen ble jeg også lagt inn på sykehuset da jeg var rundt fire, fem måneder på vei. De måtte undersøke om jeg hadde hatt/hadde røde hunder under svangerskapet. Da måtte vi vurdere om jeg skulle ta senabort eller ikke. Barnet kunne da være så skadet at det ikke ville få noe liv, men kunne også bare ha fått minimalt, eller ingen skade. Det var ingen god uke på sykehuset! Jeg visste ikke min arme råd. Syk, vondt og med så mange tanker……   Ta en slik bestemmelse visste jeg ikke om jeg klarte. Heldigvis viste det seg at jeg ikke hadde hatt røde hunder og det var ei glad jente som kunne reise hjem, fortsatt gravid!

Jeg var utrolig stor denne gangen og det var ikke rart, da jeg skulle føde ventet de på at babyen, ei jente denne gangen, skulle «dette ned» som de sa, altså legge seg mer til rette for fødselen. Det gjorde hun ikke. Hun lå helt fra brystet og ned til bekkenet. Jordmora trodde ikke hun var så veldig stor, for jeg var jo ikke så lang. Vel, hun klippet meg ikke noe opp, så da sprakk jeg da og det var ikke lite heller! Legen kom og sydde meg, det turde ikke jordmora. Babyen tok seg tid med å komme ut, så denne gangen ble det to døgn med veer og vondt. Jeg presset så jeg nok var «helt blå» for jordmora ba meg puste som ei bikkje. Vel, babyen var stor, godt over fire kilo og ble lagt i kuvøse med en gang. De var redd dette hadde vært for stor påkjenning for babyen.

Jeg kom på rom og på kvelden ble vi bedt om å ha et navn klart, hun måtte nøddøpes, da det var krise og de ikke visste hvordan utfallet her kom til å bli. Hun lå forresten i kuvøse sammen med en liten gutt som var født tre måneder for tidlig. Han hadde veid rundt 500 gram og frøkna mi så ut som en konfirmant ved siden av, da jeg endelig fikk sett henne. Hun hadde slanger og plaster og jeg vet ikke hva, over hele seg der hun lå.

Jeg måtte være sengeliggende i minimum tre dager pga all syingen og den harde fødselen. Så jeg fikk ikke være med på dåpen. Da presten kom synes han den lille var superliten! Nei det er den store jenta som skal døpes sa de. Da lurte han fært, men døpte vesla og håpet det beste for henne. Mannen min, pappa`n og moren min var med på dåpen.

Det ble altså både kuvøse og lyskasse på denne babyen også, men her var det kun snakk om gulsott som babyer normalt er født med, dog med litt ekstra store verdier av gulsott og pustevansker i tillegg..  

Vi lå på sykehuset i litt over fjorten dager og ble nede på sykehuset, mens andre mamma`er og babyene kom opp til et annet hus etter fødselen. De skulle jo bare være noen dager.  Heldigvis gikk alt bra denne gangen også.

Både førstemann og nr 2 hadde stadfestelse av dåp i kirken senere, da vi var kommet hjem igjen.

Nr.3.

Neste fødsel ble året etter nr to. Nå var jeg så syk at jeg ble lagt inn på sykehuset mot slutten av graviditeten. En lege jeg hadde, som var abortmotstander, foreslo faktisk at jeg skulle ta abort. Jeg ønsket ikke det og mente at hadde jeg klart meg gjennom to svangerskap skulle jeg klare det tredje også.

Ennå ikke fylt 23 år og tre-barns mor.

Vel, på sykehuset ble jeg lagt på enerom og lå i koma ei tid, det ble nok litt mye det hele. Det var kun min mann og mor som fikk lov til å sitte hos meg. Jeg kom meg igjen, våknet, syk og elendig, men VILLE hjem til ett års dagen til nr to. Lot som jeg spiste maten jeg fikk, men klarte ikke alt, så noe ble kasta, tenk å være så trassen da! Jeg fikk komme hjem på bursdagen, men på kvelden ble jeg sendt rett ned på sykehuset igjen. Jeg hadde gått gravid i nesten 8 måneder nå.

Tilbake på sykehuset ble det to harde døgn med veer og vondter. Til slutt kom frøkna, jeg følte meg frisk som en fisk og sykepleierne bare måpte. Babyen var ca 2,5 kilo denne gangen. Hun ble brakt rett i kuvøse, fordi hun kom en måned for tidlig. Men denne gangen kunne jeg SPØRRE , jeg VISSTE mer, hadde to fra før og her ble det spurt så barnepleieren trodde jeg jeg jobba på sykehus. (He he he….) Det gjør jeg ikke, sa jeg, men har hatt unger i kuvøse og lyskasser før. Hun svarte meg på alt jeg lurte på og var velvilligheten selv. Denne gangen slapp vi nøddåp, jeg var friskere etter fødselen, følte meg tryggere på hva jeg hadde vært igjennom og det hele var mye lettere. Etter rundt tre uker kunne vi komme hjem.

Da var jeg tre barn s mor.

Rart å tenke på hva man har opplevd og fødslene er en del av mitt liv. Fikk også beskjed etter nr 3 at de ikke kom til å forsøke å redde «neste» om det skulle bli flere, de ville konsentrer seg om å redde meg, fordi jeg hadde tre som hadde behov for mamma`n sin. Så da var det jo like greit at ta en operasjon å ordne det. Ble ingen seilbåt på denne magan…. Tror det må være et lasteskip….. 😉

Nå er de store disse babyene mine, midtveis nesten i egne liv, egne unger, til og med barnebarn,…. life goes on…. det er sikkert.

Sier Oldemora her`a sitter!

 

Her kommer noen bilder fra dagens dont.

Våre gamle hender

Slik er jeg i dag

Pause på Gubbelille

Smakte med en hjemmelaget is på formiddagen

Så ble det is til dessert