#210 – 25.11.2021 – En god morgen, med frokost i pysj i stua. Jubbe`lum. Et kort besøk og en ødelagt maskin. Tenketomt`a gjør seg noen tanker om døden

En god morgen, med frokost i pysj i stua

Våknet helt av meg selv i dag, deilig å våkne og føle seg uthvilt. Ha lyst til å stå opp, begynne dagen og være takknemlig for livet. Det ble diger onepice/pysj og frokost i stua sammen med Gubbelille. Kaffen var god og peisen varma.

Jubbe`lum

Og i dag har vi jubileum. Ikke noe stort, men vi har vært et par i fire år i dag, nå siste halvåret som samboere også. Fin tid, mye store diskusjoner, mange herlige øyeblikk og år vi ikke ville vært foruten. Vi er utrolig ulike, både i sjel og sinn, matvaner, andre vaner og uvaner, hobbyer, smak og behag, verdier og feiringer. Men….. vi har respekt for hverandre, vi elsker hverandre, vi utstår hverandre, vi liker hverandre og vi står han`a sammen! Et spennende forhold, et forhold med spenning, og et forhold vi jobber med, slik alle må. Vi er bevisste på våre ulikheter, vi har valgt å være enige om å være uenige når det faller seg slik. Vi er godt voksne, vi elsker Knausen vår, hverandre og alt det medfører. Vi elsker å dra på tur, vi ler mye, vi hører dårlig, vi ser godt og ennå har vi tenner. Vi har valgt hverandre. Vi har valgt å være sammen og vi har valgt å være samboere, så får det «heller stå tell» ! 😉 Vi heier på kjærligheten!💕

 Et kort besøk og en ødelagt maskin

En av «unga» kom så vidt innom gårdsplassen med en lånt kjele. Ren og pen, blank og fin. Kjelen altså.

Gubbelille titta litt på vaskemaskinen vår i dag. Den hadde bråka no «inst inn i Himalaya» i går ved siste klesvaska. Og…. jadda…. der var et lager ødelagt og hadde hoppa ut av hele maskin, så dett var dett. Ny maskin måtte erverves i en fei. Og i dag fant vi en brukt, som passet akkurat til vårt bruk, og vår vaskeplass, for øyeblikket.  Den ble hentet og plassert, og i morgen kobler vi den til.

Tenketomt`a gjør seg noen tanker om døden

Jeg har tenkt en del på døden i det siste. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tenker jo at alderen, et langt høstmørke, familie, venner og kjente som «går foran», som vi sier, gjør sitt.

«Går foran», sier vi ofte, «blir borte», «går ut av tiden», «forsvinner» osv. Vi er liksom så utrolig redde for ORDET døden. Han/hun/hen er død. Han/hun/hen døde.

Det er jo helt naturlig. Selvfølgelig er det både trist og leit og det er forferdelig når barn og ungdommer dør. Det er grusomt når familie, venner, naboer, bekjentskaper og de vi er glade i dør. Særlig om de dør av en vond sykdom, men også brå død, ulykker både til vanns, lands, fjell og fjord.

Mange, alt for mange, som jeg har vært glad i, er døde av kreft, en snikende grusom sykdom. En sykdom alt for mange får i våre dager.

Det finnes så mange snikende, farlige sykdommer, som vi ikke engang visste at fantes før. Nå har de bokstaver og navn som vi nesten ikke kan uttale. Farlige sykdommer. Sykdommer som gjør mennesker til rene «grønnsaker» og som dreper sakte. Grusomt!

Før døde man oftere av «alderdom». Skikkelig god gammeldags alderdom, trette av livet, opplevelser og et arbeidsomt liv. Klare for neste steg, eller neste nivå, om man vil.

Det rare er at mange er så redde for å dø. Ennå alle VET at man skal dø. Fødes vi så dør vi. Slik er det, en sannhet, helt uten modifikasjoner. Jeg tror vel kanskje redselen for døden er at vi er redde for HVORDAN vi skal dø, ikke døden i seg selv. Vi er vel alle redde for smerte, for å få det vondt rent fysisk. Vi er redde for vold, for tortur, for grusomheter og DET er forståelig, med all den grusomheten som finnes i verden i dag. Men å dø på en naturlig måte, sovne inn, uten å ha vondt, raskt og uten smerte, det må være en drømmedød.

Jeg hadde en fin opplevelse med hensyn til døden da jeg var rundt 4-5 år. Ikke en opplevelse jeg har snakket så mye om, men noe som gjorde meg mindre redd for døden.

Jeg ble veldig syk, fikk dobbeltsidig lungebetennelse, hadde så høy feber at legen mente jeg skulle vært dø. Den målte 42 grader, som betydde å være død den gangen. Jeg ble i full fart sent på sykehuset for å få all den hjelp de kunne gi meg der. Husk at dette var i forrige århundre, på midten av -50 tallet, uten alle de hjelpemidler og medisiner som finnes i dag. Jeg ble lagt på enerom på St. Josefs Hospital i nærmeste by. Jeg husker, som det var i dag, at jeg våknet på en måte, «så» foreldrene mine som satt ved siden av sykesengen, moren min gråt og faren min holdt armene rundt henne og trøstet henne. De hadde bare meg og hadde strevet for å få meg. Jeg forble jo enebarn i hele mitt liv.

Husker jeg så en tunnel av lys foran meg og ned mot sengeenden, i enden der sto en engel. Engelen hvisket at alt skulle gå bra og jeg skulle sove nå. Jeg ble helt rolig og husker ikke mer enn det. I ettertid fortalte foreldrene mine at jeg hadde vært urolig og at det hadde stått om livet for meg, men så hadde jeg blitt helt rolig og krisen var over. Etter det gikk det bare framover. En merkelig opplevelse, den har satt seg fast i meg i alle år. En fin opplevelse også, en opplevelse som har gjort at jeg aldri kan huske at jeg har vært redd for døden. Redd for at døden skal være vond og gi smerte, ja, men ikke redd for døden i seg selv.

Kanskje finnes det noe etter døden, kanskje ikke. Enhver får gjøre seg opp sin mening der, jeg har min. Jeg er veldig glad for at jeg fikk den opplevelsen i unge år, den har nok vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Overnaturlig? Ikke vet jeg, jeg vet bare hva jeg opplevde, så får andre tro, mene, tenke hva de vil. Det gjør jeg.

Tusen takk for at du leste bloggen min i dag, for at du liker og kommenterer. Ønsker deg en flott kveld, ei god natt og herlige drømmer! 

Bilder:

Det første bildet av oss to sammen 💓

Nissegardiner på plass

Kontorkroken fikk også nissegardiner

På garasjen ble det både hjerte og lys 💖

Julekrybba fikk besøk av to syngende engler

Adventsstaken er nesten ferdig

Holder på med den.....

Første bildet av Gubbelille 💘

Han fikk plass i hjertet mitt 💝

Det finnes et land.... ja, mon om?