Blogg nr.487 - 30.08.2022- Dagens dont. Tanketomt`a deler et dikt av Margareth Skjellbred i dag.

Ha en fin kveld! 💓

Dagens dont

Tenk det er allerede nest siste dagen i august! Sommeren har vært her på besøk, stakk innom og forsvant…. Sånn føles det i alle fall. Litt sånn; hvor ble den av???

Ikke for det, vi har da fått en del ut av sommeren også… sommerfest, besøk av familie og venner, vært på besøk, sett på kunst og kultur, vært på utespel, kosa oss på Knausen, hatt tur med Bobilberta, ja i det hele tatt hatt en fin sommer. Deilig å sitte å se tilbake, tenke tilbake på minnene vi har skapt sammen. 😊

 

I går fikk jeg nydelige roser av Gubbelille!

Gode minner skapes.... 💖

I dag har jeg hatt litt «vaske-klær-dag», eller vi må jeg vel si, jeg har hatt god hjelp av Gubbelille til å bære og løfte tunge kleskurver, det er fint å få hjelp.

Gubbelille var forresten hjelpemannskap på mårrakvisten i dag. Ikke bare «bære-løfte-gutt» for meg, med sjåfør for to fine barnebarn som skulle i barnehagen. Foreldrene var litt «short» på bil, så da stilte Gubbelille opp som mannskap. De hadde vært blide som soler da bestefar kom for å kjøre dem. Koselig det. 😊

 

Nå i ettermiddag/kveld er det øvelse, eller trening, igjen for Gubbelille. Han fàrte av sted nedover i dalen, mens jeg begynte å skrelle epler, for å lage eplemos.

Det blir spennende…. Ja begge deler, men Gubbelille «treffer» nok kjente og blinken han, jeg er mer spent på smak og konsistens. 😉

Liker litt smaken av eple, ikke bare sukker, så jeg har ikke brukt så mye sukker, men litt ble det. Vi får se…. 😊

 

Eplemos "in a making"....

Tanketomt`a deler et dikt av Margareth Skjellbred i dag.

I dag deler jeg et dikt som jeg synes er så fint. Det sier litt om livets vei, som ikke alltid er like rett…. Det er nok flere av oss som har erfart det.

 

Stien te verdens ende

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende

og visste åssen åra ville bli

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær.

Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.

Og ingen av oss torde se i djupet.

 

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

 

Og vi har lært å ikke sture over

den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,

men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

 

La gå at det kan komma vonde ti’er

da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei St. Hans natt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når te verdens ende.

-Margareth Skjellbred-

 

Takk for at du leser, liker og kommenterer bloggen min. Jeg er utrolig glad for at du er med meg her, takker ydmykt for det! Tusen takk!

Ønsker deg en flott kveld og natt, og mange, mange fine drømmer!

God natt, med disse gode ord... 😴