Blogg nr.1476 – 22.05.2025 – Dagens dont ble ommøblering med god hjelp og et par PS! Tanketomt`a med ei lånt historie til ettertanke for noen og enhver.

 

Ha en fin kveld! 💓

Dagens dont ble ommøblering med god hjelp og et par PS!

I dag hadde jeg noen «baktanker» i hodet mitt da vi fikk besøk. Ikke FØR besøket kom på formiddagen, men MENS besøket var der, ja da begynte liksom huet å virke kan du si …

Vi skravla og prat lenge, hadde interessante samtaleemner, den ene historia poppa opp etter den andre. 😊

SÅ … spurte jeg besøket … «Jeg har lurt på flytte om … kunne du tenke deg å hjelpe meg?» Det var ikke nei i hennes munn og deretter så vi bare hælane til Gubbelille  … 👴

Når ordene «flytte om» når øra til Gubbelille da har han så mye på tapetet at det er ikke sant asså! Og det han skal gjørra er IKKE innadørs da nei … 😉 Nei, da er mancaven hans redningen.

 

Her er hjelper`n i pauseposisjon ...

TAKKKKKKKKKK!!!!!!!!!!

Vel, vi satte i gang vi, det ble møblement hit og det ble møblement dit … og tebars att … og så starta vi på nytt … ja, sånn omtrentlig da asså … Til slutt etter mange forsøk, risting på huet, nikking med huet, vridning av møbler og saker, knoting med stjernetrekker (var mest MEG som knota da ☹), ned og oppatt med ei bildehylle, litt vasking av gølvet og litt risting av puter, så kunne vi si oss førnøyde. VELDIG fornøyde.

Nå fikk jeg dratt vekk gardina i utestua, som skygga for sola, slik at vi kunne se TV-skjermen før, så da ble det lyst og fint i den mørke stua vår. Nå slapp lyset og sola inn, deilig.

Gubbelille kom innomhus igjen og han var visst «sånn passelig fornøyd», men det går seg vel tell tenker jeg, han må bare fordøye «alt nytt» serru … 😉

 

Hjelperen og jeg ble så fornøyde så! 

Så dro det seg mot ettermiddag og Gubbelille hadde tenkt seg på skytetrening i dag, men først skulle han ut på campingen med litt nyvaska service og annet. Han dro av sted og etter ei stund fikk jeg beskjed om at skytetreninga ikke ble noe av, da det var for tørt i skogkanten, og på banen, til å skyte. Da tok han det bare med ro på campingen, så på dyrelivet, tok en kopp kaffi og slappet av.

Litt dårlige bilder av endene "våre", men nå er det unger der ...

Hjemme ventet det «Brennende Kjærlighet» i dag fortalte jeg han, for jeg tenkte det kunne smake … 😉 (Du vet potetmos, karbonadedeig, litt grønnsaker, saus, lag på lag, alt gratinert i stekeovnen med ost på.)

 

"Brennende kjærlighet" på Gubbelille i dag når det ikke ble skyting ...

PS-1!

Fikk lei beskjed i dag, oldebarnet Lavrans hadde fått klemt handa si i døra på skolen og måtte til lege og deretter til røntgen med handa. Heldigvis var ikke noe brukket! Huff, det var nok ikke godt nei! Masse godbedringsklemmer sendes fra oss på Knausen asså! 💖

Gode klemmer til Lavranse`n vår, fra Knausen 💙

PS-2!

Så fikk jeg «den beste» nyheten fra ei gammel venninne som ble operert for kreft her om dagen. Operasjonen gikk bra og etter legens syn var den absolutt vellykket. Jeg ble så glad!!! 💖

 

Tanketomt`a med ei lånt historie til ettertanke for noen og enhver

Som overskriften sier, denne historien er lånt, men den er så ekte på mange måter, om vi leser den, ser på den med åpne øyne og kan gjøre oss noen tanker her, så tror jeg det er lærdom å hente for «noen og enhver». 💕

 

"Sett den lille lenken på meg også, pappa..."

 Denne traff meg hardt.  En mild påminnelse til alle foreldre der ute.

 – «Sett på meg lenken,» hvisket gutten med øynene fylt av stille håp.

 

 Den morgenen var som så mange andre:

 - "Reist deg! Vask ansiktet! Gre håret! Ta på deg skjorten - skynd deg!"

 – «Ingen tid til frokost! Ta med deg juicen – og ikke søl den!»

 — "Hva sa jeg akkurat, ikke sant? Du har allerede flekket det! Jeg er lei av dette. Du gjør aldri noe riktig!"

 Gutten sa ingenting.

 Han kunne ikke si «pappa».

 Han var redd.

 

 På skolen klarte han ikke å fokusere.

 Alltid fortapt i tankene.  Alltid trist.

 Han lurte stadig på hvorfor andre barn var glade ... og det var ikke han.

 

 Senere samme dag, i et sjeldent øyeblikk av mot, sa han:

 — «I dag spurte læreren min: «Hva jobber faren din med?» Og jeg visste ikke hva jeg skulle si...»

 – «Jeg trener hunder,» svarte faren, men så fortsatt ikke opp.

 – «Hva lærer du dem?»  spurte gutten lavt.

 – "Å være lydig. Ikke å ødelegge ting. Å beskytte. Å veilede blinde. Å redde liv. Å være tålmodig, modig og lojal. Og å gjøre alt ... uten å forvente noe tilbake."

 – «Og hvordan trener du dem?»

 — "Jeg bare setter en liten lenke på dem. Jeg går ved siden av dem, snakker rolig, korrigerer dem uten å skade, og så gir jeg dem kjærlighet - så de vet at jeg ikke er sint. Men det krever tålmodighet ... mye tålmodighet."

 

 Gutten svelget hardt.  Øynene hans vellet opp.

 Han så på faren sin og sa med skjelvende stemme:

 – «Så sett på meg lenken også, pappa...

 Jeg vil lære med deg.

 Korriger meg uten å rope.

 Klem meg etterpå.

 Vær tålmodig med meg.

 Jeg skal beskytte hjemmet vårt.  Jeg skal lære å ta vare på andre.

 Og hvis du en dag mister synet,

 Jeg vil være dine øyne.

 Bare ... sett lenken på meg."

 Faren brøt sammen i gråt.

 

 Og i den omfavnelsen ble en ny type kjede dannet.

 En usynlig en, laget av kjærlighet, tålmodighet og ømhet.

 En som, hvis den verdsettes, aldri går i stykker.

 🤍 La oss ikke glemme: barna våre trenger tid, omsorg og mildhet.

 Fordi kjærlighet ikke ropes ... den vises. <3

                              (Forfatter ukjent)

 

Takk for at du titta innom i dag! Ønsker deg en fabelaktig kveld og natt, og de flotteste drømmer i verden! 😊

God natt! 💚