Blogg nr. 1496 – 23.06.2025 – Dagens dont «med storm i kasta», gressklipping i solskinn og mere «vind i håret». Tanketomt`a med ny selvinnsikt.

 

God St.Hans aften! 💓

Dagens dont «med storm i kasta», gressklipping i solskinn og mere «vind i håret»

I dag, mandag 22. juni, skulle det bli både kraftig regnvær og lyn og torden over campingen! Oj sann, spennende … 😲😲

Jeg våknet vel i syv-åtte tiden og hørte det begynte å regne på vogntaket. Snart plaska det ned! Jeg elsker regnvær på vogntaket! Så jeg sovna igjen. Herlig … 😊

Da klokka var ni våknet jeg igjen, det regnet fortsatt, så jeg begynte å lese litt på sengekanten. Gubbelille sto opp og snart lukta det deilig traktekaffi. Da kom jeg meg opp av senga au.

Ikke lenge etter slutta det å regne.

Jeg satt med ei utrolig interessant bok og Gubbelille så på litt nyheter. 👍

  

Kaffi må`n ha ... 

Sååå …. brak og bom og banglakræsj! Og sikk sakk lyn! Nu børjat spetaklet! Trudde eg …. Neida, et par bom og brak og så var det over gitt. Litt av en «storm» gitt! Høh!

Etterpå kunne vi sitte litt ute, i solskinn! Vel, sola kom og gikk litt, men vi så at den fantes der oppe. 😉

 

Thorrud

Gubbelille fant seg en lang skjøteledning til gressklipperen, og så klippet han plenen, så nå er det pent rundt her. Det GÅR an å sitte ute, med det blir «litt vind i håret» i dag, løvet på trea rundt her leer LITT på seg, men ikke mye, stormen er nok avlyst. 😮

Hæ ... ???

Det er deilig sommerfred på campen, ikke så mange igjen her i dag, mange er nok på jobb ennå. Blir nok flere folk i juli tenker jeg. 😊

 

"Grønnsakshagen" klarte seg i "stormen" gitt! 

 

Tanketomt`a med ny selvinnsikt

Jeg har de siste dagene lest ei bok av ei amerikansk forfatterinne, Jeannette Walls, en selvbiografi om hennes nomadiske oppvekst sammen med mor, far en eldre søster, en yngre bror og ei lillesøster.

Det var ei veldig interessant bok og ei bok som lot meg «møte meg sjøl litt i døra». Møte noen fordommer, takle noen håp som jeg stadig har hatt, innse at liv leves forskjellig.

 

Noen ØNSKER det livet de har valgt, selv om det ikke er de samme ønsker som kanskje jeg har. Det var nok helst slutten av boka som gjorde mest inntrykk på meg, selv om jeg levende kunne forestille meg livet til familien da ungene var små.

Men det var det valget moren og faren faktisk fortsatt gjorde da ungene var flyttet ut og de KUNNE fått hjelp. Her viste det seg jo også at moren faktisk eide både verdifullt land, smykker og hus, men eide ikke forståelse for dette «eierskapet», hun valgte det fattigslige livet fordi det hun eide, hadde vært i familiens eie i generasjoner, så det måtte det fortsatt være… for meg et uforståelig valg, når det kunne gitt et trygt og varmt hus, mat på bordet og klær og sko til alle i familien.

Så flyttet ungen ut, fikk utdannelser og gode jobber, hus og heim og kunne spise seg mette, og ha nye gode klær på kroppen og sko på bena. Slippe å fryse, være våte og sultne mer. De ville hjelpe sine foreldre, hjelpe dem til å få et bosted, få det trygt, ikke bo på gata og være hjemløse, eller være husokkupanter mer.

Men foreldre valgte å fortsette å være husokkupanter, de VALGTE det! De synes det hadde det superbra, faren hjalp de andre husokkupantene med praktiske ting, og de hadde fått enn slags status i miljøet der. De trivdes, dette var deres hjem.

 

Dette fikk meg til å innse at de hadde valgt det som for dem var trygt og kjent.

For meg ville det vært utrygt, uforutsigbart og vært en vond situasjon. Men ikke for dem.

Jeg har nok alltid hatt et håp om at enkelte familiemedlemmer skulle få det bedre. Bare hvis vi gjorde … om vi hjalp til med … om vi snakket med … om vi GJORDE noe!

Men det har alltid gått tilbake til hva DE ønsker, eller hva DE synes er bra for dem … selv etter lange perioder med «det gode liv», som «vi andre» vil si.

Så kanskje det handler om DERES trygghet, DERES ønsker, DERES plass i «miljøet».

Ikke mine, eller andre i familien, sine ønsker. Kanskje jeg må innse at de HAR det bra slik de har det, at «vi andre» må godta det, bare hjelpe til med praktiske ting når de har behov og «vi andre» har anledning? Så kan de «gjøre sine ting», slik de ønsker …

 

Dette ble en formiddag med mye refleksjon, innsikt og ting jeg må godta slik de er. Jeg føler en mer ro over situasjonen nå, så kan jeg heller håpe at slik det er nå, slik må jeg HÅPE det forblir, uten de store håpene om endring og forandring og nye ønsker for mine familiemedlemmer.

Jeg er jo glad i dem slik de er også, men man ønsker jo alltid det beste for sine … så kanskje det de har i dag, er det beste for dem da. Men jeg tror de «har kommet hjem» på sine premisser nå. Så får jeg være fornøyd med det.  💗

 

Takk for at du liker, leser, deler, følger og kommenterer bloggen min. Ønsker deg en nydelig kveld og natt, og mange fine drømmer! 😊

Med solnedgang fra Thorrud sier jeg

GOD NATT! 💚